Iphone og Navionics kart


iphonekartEn liten kommentar om ovennevnte tema.
Iphone ble brukt mye under denne ferien. Saken er at undertegnede liker godt å følge med på hvor vi er til enhver tid, også når hun ikke styrer.
Plotteren i vår båt er plassert i navpoden foran rattet, på pidestallet. Ergo: den som styrer båten, må også navigere og planlegge den videre kursen, noe som ikke alltid er like praktisk, spesielt når det er mye sjø. Ofte skjer det at BA styrer og jeg plotter inn veipunkter, hvis ikke jeg har planlagt hele turen på forhånd.

Iphone har gitt meg mulighet til å følge med ganske nøyaktig, avhengig av dag. GPS-en fungerte for eksempel dårlig da vi seilte over Skagerrak fra Käringön til Skagen. Jeg slo opp kartet, men fikk aldri posisjonen av båten på kartet. Kun da vi ankom Skagen, etter en stund, ble posisjonen oppdatert på Iphone. Dette skjedde flere ganger i Danmark. GPS-en var treg og registrerte posisjonen etter timer!
Tydeligvis hjelper det å sitte i cokpiten med Iphone i vertikal stilling. Da er det lettere å få GPS-fix.

Jeg brukte Navionics-kartet mye i dag, siden vi seilte blant holmer og skjær, og jeg var veldig interessert i å se på navn på steder og havner.
I tillegg gir det meg mulighet for å påvirke veivalg. Jeg ble veldig fornøyd – og påvirket, ja… for en pest og en plage denne ko-skipperen, hva? :-).

Skipperen misliker ikke min navigasjonsmani, tvertimot! Han setter pris på det. Så det er sagt.

Når vi seiler langt, over havstrekk for eksempel, plotter jeg også inn observerte posisjoner på oversiktskartet for Skagerrak (OP + klokkeslett) ved å bruke båtens GPS (koordinatene leses på VHF-en). Det gir meg ytterligere trygghet.

Når vi skal på langtur skal jeg føre loggbok. Det blir spennende. På Queen of Hearts i ARC 2006 førte jeg loggbok og har den nå i en skuff hjemme. Innimellom kikker jeg og mimrer. Koselig og interessant. Det er også lurt for eventuelle uheldige situasjoner hvor forsikringsselskap skulle bli involvert.

På Iphone har jeg brukt rute, distanse- og tracking-funksjonen. Den siste funker glimrende når GPS-en går fint; den gir meg mulighet for å prate med skipperen om sjømerker… Vi ler mye og sjekker at kartene stemmer overens. Kartene er vledig detaljerte og fine, på nivå med plotteren med C-Map NT+ Wide kartene.
I morgen blir det kryssing av Skagerrak til den norske kysten. Skal se om GPS-en i Iphone oppfører seg som den skal.

Reklamer

04.08.09 – Otterön, Sødra Dyvik


Otterön, Sødra Dyvik

Otterön, Sødra Dyvik

Una giornata con cielo coperto, ma favolosa, romantica, passata attraversando l’arcipelago del Bohuslän da Smögen via Sotekanalen, il canale che attraversa la penisola di Sotenäs, fino a Fjellbacka e Grebbestad.

Casetta sul Sotekanalen

Casetta sul Sotekanalen

Mi sembrava di «andare a spasso» col mio maritino, seduta vicino a lui dietro il timone, senza vele, mano nella mano, guardandoci intorno come fossimo in un taxi aperto. Strano. Ho fatto un sacco di foto, che però senza la luce giusta non sono un granchè.
Ma il Sotekanalen è fantastico, comunque sia il tempo.

Stasera siamo in una baia appena fuori Grebbestad, Sødra Dyvik. Bellissima. Tranquilla, senza vento, e silenziosa… e poi c’è il sole!!! Cena all’aperto con salsiccie svedesi buonissime.

********************

Trafikk!!!

Trafikk!!!

makeHvem sier at regn ødelegger ferien? I dag regnet det litt, men det var helt fantastisk. Klippene og svabergene i Bohuslän er et syn uten like, og det faller naturlig å fantasere og se figurer i de nakne granittholmene: en så ut som en and med nebbet lagt i vannet…
Og de mange flotte hyttene rett ved havet, for en verdi…
Sotekanalen er spennende uansett vær. Så mange fargerike steder og situasjoner! Og i kveld er vi fortøyd ved Otterön, i en nydelig og rolig bukt, i solskinn, for en gangs skyld.
Pølsemiddag (usunt, men deilig) i cockpiten og nå skal vi se en film. Robert Gustafsson, Sverigest roligaste mann… Vi er forelsket i ham 🙂 Takk til Anders som har anbefalt å se hans morsomheter!

Sotekanalen

Sotekanalen

03.08.09 – Ny naturhavn, igjen


neverkerrRolig etappe under seil (bare forseil) i regn og fuktig vær fra Härmanö til Lysekil (handletur) og videre til Näverkärrskilen, en naturhavn og -reservat like nord for Grötö, ikke så langt fra Smögen. Deilig å seile til tross for striregnet. Når klærne er gode og varme, er det en nytelse uansett – og båten skyter fart så lett at selv med det ene seilet nådde vi 6,5 knop i lett vind. Jeg styrte og navigerte nesten hele veien og guttene trimmet seil.

Näverkärrskilen er den andre, nye naturhavnen vi testet på denne turen. Bunn av leire blandet med sand. Det ser ut som om ankeret ikke mister grepet.
Näverkärr er navnet på en gård fra 1500-tallet som ligger på sørvestsiden av Härnäs. Her var det mange trankokerier i gamle dager, sier Havneguiden.
Hadde det vært fint vær, hadde dette stedet vært et naturparadis. Det er flotte strender og guiden sier at det finnes flotte stier i løvskogen.
Men i dag regner det. Et lavtrykk oppløser seg i løpet av natta og i morgen seiler vi videre i sydlig vind.

En rolig dag gjøres unna med lesing og soving. Jeg koser meg med «Himmelstormeren», av Cecilie Enger, en flott bok om Ellisif Wessel. Cecilie er mammaen til Ola, skolekamerat av Martin. Veldig hyggelig jente og kjempeflink til å skrive (hun jobber også i DN).

Nå er Martin urolig. Etter å ha sett en Tin-Tin-film (Trond Giske som hovedfigur, hi hi :-)) vil han leke, og da… Hva er bedre enn å plage mamma og høre saftige italienske gloser? Han gir meg ikke ro.
Et eller annet forteller meg at jeg må legge til side mine tanker og lysten til å slappe av for meg selv for å leke med ham…

********************

Tappa corta e piovosa fino a Grötö e un fiordino sperduto tra le rocce di granito del Bohuslän, un posto naturalisticamente stupendo (riserva naturale) con spiaggia e boschi cedui, rocce rosse a picco sul mare e poche altre barche nella baia. Peccato che piove!
Martin ha bisogno di giocare un po’, per cui la lettura del libro di Cecilie Enger (un’amica), Himmelstormeren,  non è durata molto. Quando Martin si stufa comincia a stuzzicarmi e allora volano le parole in bergamasco… e lui ride 🙂

Näverkärrskilen è una stupenda baia selvaggia che ci ha ricordato Ile Forchue (vicino a Saint Barth, nei Caraibi, Leward Islands), anche conosciuta come isola delle tartarughe.

02.08.09 – Fartsrekord og ny naturhavn


Vinga fyr

Vinga fyr

Dagens seilas vil bli husket i båtens historie: Vi satte båtens rekordfart: på 9,4 knop.
Det hele skjedde trolig med litt hjelp fra strømmen i Skagerrak, som setter mot nord utenfor den svenske kysten.
Den vil også bli husket som «fyrseilasen», siden vi så minst tre av de flotteste svenske kystfyrene på nært hold: Vinga, Pater Noster og Måseskjär.

Like utenfor Vinga begynte moroa: BA ved roret og Martin som aktiv medhjelper med seiltrimming som spesialitet. Jeg kun som tilskuer, for en stund.
De to utgjør et godt lag nå, det er flott å observere samspillet og hvor gøy de har det sammen!

Vinden varierte mellom 7 og 9 sm. Og farta økte og økte. Vanligvis jubler vi allerede når vi har over 7 knop. I dag ble det likevel slik at 8 knop var helt vanlig, eller rett og slett skuffende…

Plutselig begynte Bent-Arild å telle knop høylydt: 8! 8,3 … 8,5… 8,6! (som var toppfarta vi nådde på vei til Skjærhalden)…8,7!!!.

Men det endte ikke der… det fortsatte i samme retning, det vil si oppover!… 8,9!!!…. 9 knop!!! – skriker Martin.
Jubel og armer i været. Martin ute av seg selv…

fart29,1… 9,2… 9,4!!!! Hopp og sprett, Martin ikke til å stoppe: helt betatt og i ekstase.
Pappa gikk opp mot vinden og falt av og fikk da den farta han ville ha.
Det var helt sinnsykt.

Vi fikk følelsen av at vinden løftet hele båten og fikk den til å plane, vi lå langt nede i cockpiten, mens baugen ble løftet av luften i seilene. Utrolig gøy!
Opplevelsen var så unik at BA måtte gi meg rattet (frivillig, utrolig nok!) for å dele opplevelsen med meg.
Jeg kom opp til 9,3, men så løyet vinden litt, så vi var lenge oppe i 9 knop, eller mellom 8 og 9. Ikke verst!!!

Vi hadde opprinnelig bestemt å seile til Rörö, som er den nordligste øya i skjærgården utenfor Göteborg. Men den flotte vinden fra øst måtte utnyttes fullt ut.
Så vi fortsatte å nyte seilasen og endte nesa mot nord istedenfor å gå inn mot leden innaskjærs.
Og farta holdt seg langt oppe lenge, så vi «blåste» forbi Masrtrand og kun like før Måseskjær, da vinden begynte å løye, bremset av den ente fronten denne sommeren, tok vi ned seilene.
Sorte skyer dekte etter hvert hele himmelen over oss, ganske truende. Da bestemte skipperen seg for å avbryte seilasen (som skulle ende like ved Stora Kornö, nord for Lysekil) og gå inn til en naturhavn like nord for Käringön. Vi gikk innaskjærs til Hermanö

Så nå ligger vi på svai øst for Härmanö, i en flott bukt med leirbunn og godt feste for ankeret. Dette stedet ligger 3,5 km fra Gullholmen, og det er knyttet til det med en bro.
Her er det minst fire andre norske båter! Mens på Vrångö og Læsø var det nesten ingen. Merkelig…

I morgen er det meldt regn, og vi skal kanskje ligge her, kanskje seile til Utkjeften elelr Näverkärrskilen, andre naturhavner lengre nord.
Tirsdag går vi trolig til Otterön/ Grebbestad, men vi kan ta det med ro. På torsdag kunne vi tenke oss å være på Bolærne, siden vi skal treffe familien Kongevold der på fredag.
De kommer fra Sørlandet med sin GUNIVA III, og vi håper de ikke vil treffe oljeflekken som holder på å true miljøet utenfor Langesund og innløpet til Oslofjorden!
Det er en ordentlig naturkatastrofe som treffer oss personlig… Til å gråte over…
Og skipet fra Norge som sank i Kostersundet ble funnet på over 100 meters dyp. De 6 stakkars savnede fra mannskapet er fortsatt likedan: savnet, altså.
Stakkars familier!

********************

fartAvremmo dovuto spostarci su un’isola appena a nord di Göteborg, ma il vento oggi era perfetto per fare una lunga tappa a vela. Una tappa eccezionale! Lo chiameremo il tour dei record e dei fari. Record: 9,4 nodi, che per la nostra barca è veramente eccezionale tenuta in considerazione la lunghezza (38 piedi).
I fari perchè abbiamo avvistato i fari più belli e noti della costa svedese: Vinga, Pater Noster e Måseskjär, che sono veramente caratteristici e pittoreschi.
I miei duo uomini in estasi e giubilo per la velocità. Io seduta vicino allo skipper che mi godevo le reazioni dei miei due pulzelli alla velocitá che aumentava sempre più.
Martin ha fatto una foto, ma non nel momento del record, purtroppo.
E per la prima volta nella vita mio marito mi ha volontariamente lasciato il timone Non che si litighi altrimenti, in effetti… Ma questa volta non ho nemmeno dovuto chiederglielo og prendermi il posto di guida, come spesso faccio mentre lui sistema le vele…
Si è voltato dicendomi:
– Povera mamma, devi anche tu provare l’ebbrezza di veleggiare a 9 nodi… Prego! Guida tu adesso…. Che carino!
In effetti non ci avevo proprio pensato… Sul catamarano sull’Atlantico nel 2006 abbiamo avuto velocità fino a 21,4 nodi! e 12 nodi erano velocità quasi normali.
Ma sulla nostra barca fin’ora il record era 8,6 nodi con andatura di lasco (120 gradi rispetto alla prua), trasferendoci da casa a Skjærhalden il primo giorno di ferie. E allora guidavo io.
La sensazione di guidare a 9,3 nodi (il mio record) è stata unica: sembrava che il vento riuscisse a sollevare tutta la barca. Che è molto leggera e nervosa e accelera come niente. Fantastico!
La notte l’abbiamo passata in una baia con fondo argilloso, un porticciolo naturale con almeno quattro altre barche norvegesi. Crisi finanziaria? 🙂