Spennende ARC-målgang i natt


St.Lucia sett fra havet i ARC 2006

Atlantic Rally for Cruisers slutter aldri å fascinere meg!

I natt var jeg med på havet gjennom skjermen, og opplevde seilasen som om det var reelt!
På Google Earth kan man, takket være det Iridium-baserte satellitt-trackingsystemet Yellowbrick, følge med på båtenes fremmarsj nesten live. Det gjorde susen i natt! Man kunne lett forestille seg stemningen i båtene, mannskapene som roper til hverandre om natta, som prøver å overgå bølgenes brøling…Og de febrilske bevegelsene for å trimme seilene og tilpasse dem vindforholdene ved målgangen på kryss inn til Rodney Bay marina.

Synd å komme frem om natta, for øvrig.

Jeg kommer aldri til å glemme den flotte ankomsten vi på Queen of Hearts hadde i Rodney Bay marina midt på dagen. Først det å kunne skimte Karibiens øyer, så frodige og etterlengtet; og så  å kunne skimte ARC-båten ved mållinjen uten å anstrenge seg for mye. Og enklere for øvrig å se fiskegarn (mange av dem utenfor Martinique/St.Lucia), ikke minst!

Alt om dagen har en mer reell dimensjon. Nettene på Atlanteren er trollske og fortryllende, nesten overjordiske, med sine millioner av stjerner. Dagene er mer jordnære (sjønære, burde jeg si?).

Atlantic Rally for Cruisers er min personlige julekalender,

fylt med spennende overraskelser hver dag. Jeg åpner PC-en og finner noe morsomt å tenke på om kvelden, når kontorjobben er slutt. Og min mann følger med akkurat like spent og finner morsomme hendelser på bloggene og han engasjert som bare det! Rene familieunderholdning, liksom :-D.

Nei til plasseringsoversikter?

Det eneste jeg synes er litt dumt, er det å måtte redigere og fokusere på oversiktene om hvem som leder osv hver dag.

Det gir jeg personlig litt blaffen i, men jeg vet at noen seilere setter stor pris på det. Det var så deilig å seile på QoH i 2006 fordi vi ga blanke f… i plasseringen vi hadde til enhver tid. Vi hadde nok med våre utfordringer (takle vinden, takle den ukjente båten, store seil, stort areal, etc.) og vi så bare på noen få referansebåter – som var venner… Vi og tok en avslappet titt på deres posisjoner innimellom og punktum – finale!
Vi var med andre ord ikke stresset, og det gjorde seilasen ekstra deilig… Helt fantastisk! 🙂

Ikke stress!

Neste år vet jeg ikke hva det vil bli, med to «masekopper» om bord (mine to kjære gutter, mann og barn) som er så konkurranselystne! Vel, det blir sikkert moro likevel. Havet er jo uansett ekstra sjarmerende og fryktinngydende samtidig, og han kommer til å bestemme det meste… Og konkurranseinstinktet mitt kommer sikkert til å våkne mer denne gangen, selv om jeg er en håpløs seiltrimmer… 🙂 Hi hi!