Klima opptar meg mye mer enn seiling. I årevis har jeg gått på ski og trent på isbreer om sommeren, og sett dem krympe og krympe for hvert år som går. Noen sier at også været på havet er blitt røffere i det siste. Det gjenstår å se det med egne øyne, for min del.
Det som får meg til å tenke – som langturseiler – er hvor mange unødvendige ting vi omringer oss med (gutter og jenter, hver på vår måte). Hvor mye sløsing av energi og vann. Hvor mye vi shopper, bare av kjedsomhet. Av mangel på ordentlige opplevelser.
I båten på tur er alt mye enklere: energi og vann er rasjonert. Derfor har vi installert eller skal installere de beste løsningene for å være selvstendige og vi skal forbruke så lite som mulig av begge.
Når langturseilere kommer hjem fra sin tur, sparer de vannet de får fra kranen hjemme og fortsetter å slå av undøvendige lys – og de kaster de overflødige gjenstandene de eier. De har lært seg å leve på en annen måte.
Er det utopisk å tenke at vi også i hverdagen skal endre oss radikalt for å hjelpe å løse klimautfordringene?
Det skremmer meg å høre hvor lite opptatt folk er av klimaproblematikken, ifølge mediene.
Det er kun de som ikke har ordentlig kontakt med naturen og ikke har oppdaget problemet med egne øyne, som ikke bryr seg.
Avventura 