Jeg trodde det skulle bli vemodig å komme hjem igjen, men denne hjemkomsten ser ut til å bli en eneste opptur.
Hver person vi gleder oss til å se igjen, skaper masse positive forventninger.
Vi lurer på om det blir vanskelig å venne seg til klokka igjen… Vel, vi får se… De siste månedene har vi seilt døgnet rundt. Mottoet har vært: gi meg en klokkeslett, og jeg skal være våken. Etter 29. april har vi seilt 17 + 9 + 2,2 + 1 + 2,8 døgn i strekk (+ dagsseilaser!) og har vennet oss til å være våken til enhver tid. Kroppen ser likevel ut til å ha likt UTC-tid og lever fortsatt som om vi var under seil. Jeg som vanligvis våkner kl. 8 når jeg er heeelt uthvilt, har i det siste klart å slå mine personlige rekorder ved å våkne i 10-tiden! (Norsk tid er UTC + 2).
Men tilbake til hva vi har opplevd i det siste: Vi har farta rundt mellom Farsund og Lista og sett mye. Ivar og Gunnhild har tatt oss med til Suttevik, Helvik og til Østhassel redningsstasjon – en liten sjøbu hvor de gamle redningsbåtene og redningsutstyr er lagret, et lite museum som er virkelig verdt å besøke. Det er imponerende å se hvilken innsats den lokale befolkningen, hovedsakelig bønder, har gjort for å redde de stakkars som havarerte like utenfor deres kyst, under deres øyne. Det sier noe om hvor dramatisk det må oppleves å se skipbrudne dø foran øynene dine. Du får jo lyst til å ta i et tak og hjelpe. Og det har de jammen gjort!
Vi har gått på tur på beiteområdene like ved sjøen fra Østhassel til Lista, sett og hørt de frodige bygåkrene, bølgende og hviskende i vinden, med sitkargranene tronende mørke like bak (de brukes til å beskytte åkrene fra sydvesten). Vi besøkte Lista fyr, en trapp som var usedvanlig vanskelig å bestige etter flere måneder med så lite mosjon (akk, ja, vi må bygge opp formen igjen fra scratch!).
Fra toppen av fyret så vi den fantastiske kysten fra Hidra til Lidnesnes, som man skimter i mørket om kvelden fra Kongevolds sjøbue på Østhassel. Fra toppen av fyret har vi også kunnet forestille oss hvor rabiat Nordsjøen kan være når lavtrykkene blåser rett inn. Det er usannsynlig mange som har havarert utenfor denne korte kyststrekingen. Strømmen som setter mot vest og vinden som blåser i motsatt retning pluss varierende bunnforhold skaper ekstra vanskeligheter, spesielt for uerfarne sjøfolk som ikke forstår seg på sjøen. Og det er akkurat dette vi er glad for å ha lært bedre på denne turen. Å forstå sjøen og været, å ha respekt for elementene og ikke undervurdere en eneste ufordring.
Vi har vært mye sammen med Gunnhild, Ivar, Halvor og Hedda Kongevold og nytt havet fra deres sjøbu på Østhassel, hvor du ser sjøen og lavtrykkene komme susende mot Norge. Halvor har tatt Martin med på fiske, de har brukt garn og fått 40 kilo fisk (lyr, torsk) til sammen den første dagen, + 12 makreller ved å dorge den andre dagen. Unødvendig å si at vi har spist mye fisk i det siste, til og med til frokost! Vi er fortsatt på langtur, selv om vi er i Norge, det er følelsen.
Gøy er også det å finne igjen produktene du liker best i Norge. Nå skal du få le: Jordan oppvaskbørster (Yes! De beste i verden), deilig fisk fra Nordsjøen som breiflabb og steinbit, laks (både fersk, røket og gravet), krabber og masse blåskjell, mye bedre og mye større enn de vi spiste i Bretagne og Skottland. Men på matbutikkene er det lite spennende å få kjøpt nå, utvalget er begrenset i forhold til resten av Europa, og vi er rystet over hvor dyrt mat er blitt mens vi har vært borte. Enda dyrere enn det det var før! Bøker koster også en formue: I Storbritannia har vi kjøpt pocketbøker for 10-40 kroner, de dyreste for 80 kroner. Her koster pocketbøker 129-139 kroner! Lesing holder på å bli en aktivitet forbeholdt de mest velstående. 😦
Avventura 