Høytidelig den ene dagen, uformell den andre, vennlig den tredje, kald og følelsesløs den fjerde… og i enkelte tilfeller ingen avskjed i det hele tatt. Det er også deilig, faktisk! Jeg liker ikke kunstig høytidelige avskjedsopplegg.
Nå har jeg opplevd alle typer avskjed; har beskrevet turen utallige ganger, fått mange klemmer, både fysisk og via telefon, for eksempel fra min kollega Wenche i kveld (så koselig!). Fått en vidunderlig bukett fra mine kolleger på kommunikasjon og mange hyggelige telefoner fra folk som er litt bekymret. Noen har jeg aldri sett eller hørt i mitt liv, som personen som snakket med meg i telefonen i dag, en hyggelig dame fra Martina Hansen, en regnskapsansatt. – God tur, jeg skal lese Budstikka, sa hun!
Budstikka? Neeei! Så store er vi vel ikke? Dette er en banal tur til og fra Karibien, som mange seilere tar hvert år. Over 50 båter fra Norge er på langtur i år! Ikke noe å skrive hjem om, føler jeg. Men for de fleste vannlige, dødelige menneskene virker dette ganske skremmende, og jeg føler selv at det som venter, ikke bare er fryd og gamme… For meg er ikke dette så banalt!
Den første båten vår het «Il Sogno» (Drømmen): det var skipperen som kalte den slik. Jeg var 100 % landkrabbe da, og tenkte: Drøm? Dette blir vel et mareritt! Synet av det skroget kommuniserte nemlig dødstanker. Tanken på store bølger og vind for meg som kom rett fra Alpene og hadde sett havet kun 3 uker i sommerferien hvert år bare da jeg var barn, var ikke helt betryggende. Etter noen år med både fantastiske dager under seil og noen få øyeblikk med stramme kjever, har jeg lært å like sjøen og kjenner ekte glede ved å være på havet. Jeg tror jeg er blitt venner med bølgene! 😀 De store Atlanterhavsbølgene, svære som fjell. Og også de hissige bølgene i Skagerrak og Kattegat. Man kunne nesten skrive en avhandling om alle typer bølger i alle typer hav. For meg får de menneskelige trekk.
Avskjedene tar ennå ikke slutt. Og jeg skulle øsnke vi fikk noen «vi ses snart igjen»-hilsener. Vi får det kanskje av Per og Inger, som kommer i morgen til middag (de seiler ARC-en sammen med oss). Og av våre venner Gunhild og Ivar Kongevold, som trolig kommer på besøk i Karibien. Kanskje også av Mariann og Trond fra SY OCCASIONE, som seiler av gårde i midten av juli. Vi gleder oss skikkelig til å treffe dem på sjøen, mange nautiske mil tyngre!
Avskjedstid er en fin tid. Jeg nyter den fullt ut. Jeg nøt å gå i gatene på Ski i dag, på vei til og fra bilvask. Inne i Storsenteret, blant en flust av varer i alle mulige farger. Fobrukersamfunnets tenpel de luxe! Så glad for at jeg snart tar litt avstand fra kjøpehysteriet. Tankene mine var et helt annet sted mens jeg gikk på senteret i dag, for å «drepe ventetiden» (bilen ble vasket imens)… Jeg trengte absolutt ingenting, vi har jo det meste, det eneste vi savner er faktisk kun tid til hverandre – og opplevelser. En tørst som nå kanksje vil slukkes i en stund. I går ble jeg intervjuet selv – av SEILmagsinet! Så spesielt å være på den andre siden av notatblokka! Og så koselig å kunne dele noen tanker om seiling med en annen seiler! (Per Ole Ranberg). Jeg håper han vil komme på besøk i Las Palmas.
Tid for avskjed: høytidelig blir det uansett – uten å arrangere noe spesielt, ikke noe annet enn å ta imot vennene på brygga og prate i vei. Å åpne en flaske sjampis og smågrine litt. Og så føle vinden i håret og endelig «chille», roe ned og kanskje lese – selv om jeg tror at det eneste jeg vil være i stand til å gjøre i båten, er å puste dypt, se meg rundt og se min kjære Oslofjord, «badekaret», i all sin prakt (forhåpentligvis). Brisen som blåser oss av sted, eller motoren som sleper oss sydover. Tankene frie til å vandre fra avskjedsminnene til fremtidsfantasier. Frihet! Det blir jammen deilig! 😀
59.783199
10.471879
Avventura 