Vårt første forsøk på USAs ambassade


Skipperen hadde bestilt time på ambassaden kl. 0930 i dag for å søke visum (og komme oss inn i USVI), men dessverre glemte han – eller rettere sagt: han valgte bort – å søke på visum på nettet og skrive ut søknaden før ambassadebesøket.
Det må dessverre gjøres før du møter opp, nemlig!

Så mens vi sto i kø utenfor ambassaen, kom den hyggelige ambassadeansatten bort til oss etter å ha ekspedert de som sto i kø foran oss, mens vi ventet i kø utenfor gjerdet.
Karen var virkelig «likable», blid og smilende. Hans rolle er å sjekke at folk som står i søknadskø papirene som trengs. Han spurte oss etter søknaden. Nix, vi hadde ingen søknad med oss. Skipperen trodde vi kunne fylle ut skjemaet på ambassaden, men han tok feil.
– Da kan dere gå dit til Allkopi (på den andre siden av gata) og søke der, dere har god tid, det går bra, sier sukkerbiten.

På Allkopi treffer vi en smilende og imøtekommende fyr, som begynner til og med å søke for oss på nettet!!! Imponeranes!
Vi fikk en Mac til disp, omringet av flotte plakater laget av Allkopi, som faktisk også innreder private hus med sine materialer og trykk. Moro!

Visumsøknaden var kilometerlang og basert på et HTML-skjema; altså ingen PDF-fil som tidligere…
Og i tillegg var den så detaljert, at irritasjonen i meg (som var tilskuer mens skipperen strevde for å besvare millioner av spørsmål) etter hvert fikk meg til å koke. Italienske sinn klarer å holde seg i ro, tross alt, så ingen mitraljøse eller pistol dukket opp 😀 (Jeg tulelr selvfølgelig, jeg har ingen mafiablod i årene).

På 40ende søknadskilometer, etter en del fortvilende spørsmålsmilepæler, kom vi til «point of no return», elle rettere sagt, «point of no further way»!
Ambassadeskjemaet ville vite hvem vi besøkte i USA og adressen deres + kontaktnumre. For oss som seiler og skal ligge på bøyer og ikke har noen å besøke (ikke noe hotell/overnattingsopplegg, ingen private heller), var det helt umulig å svare på det.

Da tar skipperen en tur tilbake til den blide amerikaneren på ambassaden som sto bak gitteret på den andre siden av gata. Fyren løper opp til administrasjonen og spør:

1) Hvorfor har disse søkerne en søknad basert på et elektronisk skjema som ikke ser ut som skjemaet jeg har i mine hender?
2) Hva skal disse seilerne gjøre med hensyn til kontaktadresse i USA?

2) Svar: De skal oppgi en adresse på USVI, dvs. en eller annen marina…
1) Og så: skjemaet i HTML-format er ganske nytt, PDF-skjemaet (som karen viste til oss besøkere) er fortid nå.

Ja, da ga skipperens seg. Han tenkte at det er best å rådføre seg med en av våre pilotbøker for å finne marinaene vi skal gjennom på USVI.
Heldigvis har vi vært der før, men som sagt, aldri fortøyd i en marina, bare ligget på bøyer eller på anker.

Resultatet: Vi dro hjem med halen mellom beina og skal søke hjemmefra – som vi skulle ha gjort fra begynnelsen. Det skal vi gjøre i helgen.
Moralen: jammen var det fint i Oslo i morges, nydelig vær, temmelig kalt, så det var is på bryggeplankene på Aker Brygge – og skinnende sol. Og den blide fyren på ambassaden mildnet irritasjonen.
Også Allkopi-fyren for så vidt: han ville ikke ta imot betaling for 45 minutter foran Mac-en, som ellers hadde kostet 45 kroner!

Koselig å bo i Norge 😀

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s